Jeg tenkte å skrive litt om det å føle seg ensom.
Etter at jeg flyttet fra Tønsberg til Skien for 10 år siden har jeg ennå ikke fått meg et ordentlig nettverk.
Sykdom som gjør at jeg ikke er i arbeid fører til at jeg ikke treffer så mange mennesker.
Min samboer er enebarn, og har liten familie.
Vi har begge vært gift tidligere, og da mister man noe av vennekretsen.
Nå, når jeg sliter med depresjon, er det ekstra vanskelig å komme seg ut å treffe folk.
Jeg har venninner fra der jeg bodde tidligere, men det er nå en gang sånn at de fleste er opptatt med seg og sitt.
Jeg har heldigvis ei god venninne, men vi bor et stykke fra hverandre. Vi prates på telefonen flere ganger i uka. Ellers har jeg "gamle" venninner fra skoletida, som også bor et stykke unna. Men de har sine venner igjen, og trenger kanskje ikke flere?
Jeg vet at man ikke kan sitte å vente på at alle andre skal ta kontakt, men når man sliter psykisk, er det vanskelig å oppsøke de man kjenner.
Jeg har heldivis ikke sosial angst, men når man er deprimert, så blir man tiltaksløs, og klarer ikke å ta kontakt.
Mennesker som "kjenner" meg beskriver meg alltid som sosial, morsom og trivelig å omgås. Ingen kan merke at jeg sliter med depresjon og angst.
Jeg tror det kan være vanskelig å få seg ny vennekrets når man flytter til et nytt sted. Det virker som om de flest har sine faste, gode venner, og det er vanskelig å få "innpass".
Jeg tror også det er et tabubelagt emne, det å innrømme at man ikke har en omgangskrets.
Jeg kjenner mange mennesker, men det er ikke det samme som å ha noen gode omgngsvenner.
Det er nok mange som sliter med det samme som meg, men det er vanskelig for folk å snakke om ensomhet.
Jeg vil presisere at mitt mål ikke er å ha fullt av såkalte "venner", men jeg ønsker å ha noen få gode venner som jeg føler meg vel med, kan le med og ha de gode samtalene med.
Jeg har lekt med tanken om å opprette en lukket gruppe for folk som søker nye omgangsvenner på Facebook. Jeg har ikke helt bestemt meg ennå, men jeg tror kanskje det er flere som sliter med det samme som meg. Jeg tenker at dette er et emne som er vanskelig å snakke om.
Nå har jeg innrømmet at jeg føler meg ensom - og dèt utover hele Blogglandia . . .:o)
