DET ANDRE IKKE SER . . .

En depresjon synes ikke alltid utenpå.

Når man treffer folk man kjenner og de spør. "Hvordan står det til med deg?", så svarer man ikke at: " Nei, det står ikke så bra til. Jeg er alvorlig deprimert og føler meg som verdens mest ensomme menneske."

 

Grunnen til at jeg blogger om dette, er at jeg sliter  med depresjon som bare har blitt verre og verre. 

Bloggingen har lenge vært et "fristed" fra depresjonen, og det har vært godt å få utfolde seg kreativt.

Nå har jeg mistet denne kreativiteten.

 

Etter kreften og behandlingen har det bare gått nedover psykisk. Legene har sagt at prognosene er veldig gode på den behandlingen jeg fikk, men de kan ikke garantere at det kan dukke opp igjen. Jeg sliter med angst også i forhold til dette.

 

Jeg er kjent for å være positiv og tenke at ting skal gå bra.

Nå er positiviteten også borte.

 

Å leve med depresjon er som å leve i mørket, mens alle andre lever i lyset.

Man føler seg alene, man føler seg misslykket fordi man ikke klare å være det mennesket som man egentlig er. Man føler skam fordi man mestrer så lite.

Jeg har heldigvis begynt i behandling, så det skal vel bli bedre igjen.

 

Jeg vet ikke hvor aktiv jeg blir her inne på bloggen i en periode fremover, men jeg håper at kreativiteten kommer tilbake snart. Og på en god dag dukker jeg nok opp her inne:o)

Mandagstema fortsetter som før - det er viktig å holde på faste aktiviteter:o)

 

Det er en lettelse å skrive om hvordan jeg har det, men samtidig litt "skummelt" å dele med andre at jeg sliter. Man skal liksom bare "ta seg sammen". Jeg klare ikke det akkurat nå.

 

Nå skal jeg prøve å gjøre noe positivt ,

 og jeg skal prøve å tenke på hva som er bra denne dagen,

istedenfor å tenke på alt som har vært negativt:o)

 Det gjelder å se glede i de små tingene.